Gir «likes»-kulturen ungdommen et utømmelig behov for bekreftelse? Tidligere var det stort sett modeller som ble utsatt for objektivisering som kroppspress og utseendefokus, i dag er alle på «catwalken».
Kronikk av Nina B.F. Bjølgerud, familierådgiver/familieterapeut, publisert først i VG den 2.november 2014.
Hva skjer egentlig med dagens oppvoksende generasjon og behovet for bekreftelse? Barn og ungdom har alltid hatt behov for bekreftelse og bør få bekreftelse.
Det jeg derimot lurer på er hvordan det påvirker barn og ungdom å vokse opp i en kultur der man blir vurdert for «åpen scene» med likes og kommentarer kontinuerlig. Får ungdommen et utømmelig behov for bekreftelse.
Med andre ord kan man bli hekta på likes?
Velværefølelse
Ja, det tror jeg. Å få mange likes gir deg et kick og en opplevelse av annerkjennelse. Positive tilbakemeldinger og annerkjennelse fører til at man får dopamin til hjernen, som igjen gir deg en form for velvære og lykkefølelse.
Det motsatte skjer gjerne når man ikke får mange eller noen likes i det hele tatt. Da føler man seg tilsvarende mislykket og uinteressant, noe som kan føre til stress.
Når man vokser opp, er noe av det mest utfordrende med puberteten å skape seg sitt eget selvbilde/selvoppfatning. Bygge opp en identitet og finne ut hvem man er, hva man vil og hva man står for. Veldig ofte er dette en utfordrende og slitsom prosess for mange unge.
Jeg lurer da på hvordan denne prosessen påvirkes når man, samtidig som man jobber med å bygge opp et subjekt eller en identitet, kontinuerlig blir vurdert på de sosiale medier som et objekt?
Tidligere var det stort sett modeller som ble utsatt for objektivisering som kroppspress og utseendefokusering på den offentlige arenaen, i dag derimot er alle på «catwalken».
Er dette verre for jenter enn gutter?
Gutter er ofte mer pragmatiske og har kanskje ikke så stort påtrykk som jentene, men det er likevel viktig ikke å undervurdere presset som også de blir stilt ovenfor.
Jenter mister ofte mye selvtillit i tenårene og mange sliter med selvoppfatningen.
På sosiale medier får de tilbakemelding på utseende og popularitet og grensen mellom populær og upopulær blir mye tydeligere med hvem som får flest «likes». Dette kan selvfølgelig gi dem som lykkes på denne arenaen bedre selvtillit. Spørsmålet er om det er dette fokuset som styrker en god oppbygning av identitet, eller om det derimot fører til at man opparbeider seg et nærmest sykelig behov for annerkjennelse.
Sosiale medier stjeler større og større del av de unges arena, der rollemodellene er rosablogger, TV serier som har hovedfokus rundt utseende, klær og sminke, reality shows som Big brother, Paradise hotel etc etc. Blir dette den oppvoksende generasjons bilde av suksess i skyggen av akademisk, økonomisk eller kulturell vellykkethet?
Med disse rollemodellene som forbilder skal det også sies at dagens ungdom er utrolig flinke med data og sosiale medier. Det er så mye kompetanse at man blir helt målløs i forhold til hvor flinke ungdommen er, når det gjelder å håndtere alle disse nye tekniske mulighetene. De filmer, retusjerer, klipper, legger til og trekker fra. Resultatene lar ikke vente på seg og tilbakemeldingene kommer umiddelbart: Søta, hjerte, hjerte, hjerte, elsker deg osv. De hvitter tenner, justerer størrelser, filtrerer, retusjerer urenheter. De selger et produkt, og produktet er dem selv. Dette resulterer igjen i annerkjennelse og en følelse av å være vellykket, men på hvilke premisser?
Blir presset større for de «peneste og meste populære», de som er vant til å få flere likes, enn de «mindre pene og populære» som ikke pleier å få så mange likes?
Styrer jaget valgene?
Tilbakemeldingene på sosiale medier virker inn på tanker, sanser og følelser til den enkelte. Dette må jo påvirke utviklingen av identiteten? Resulterer dette i en gjeng narsissister som er hekta på bekreftelse i forhold til utseende og sosial vellykkethet? Hvor blir det av verdiene i livet når man bruker store deler av sin energi på å vinne annerkjennelse på sitt utseende og sosiale liv.
Det kan virke som om man i dag er mer opptatt av å fortelle omgivelsene hvor og med hvem man er sammen med, heller enn å nyte det man gjør.
Tar man på denne måten fra den oppvoksende generasjonen gleden av å leve i nuet og deres frie vilje til å gjøre hva man vil? Eller blir jaget etter «likes» det som styrer valgene? Det har vært mange skriverier i det siste om «flink pike»-problematikken. Det er vel kanskje ikke så vanskelig å anta at mye av dette stresset og depresjonsproblematikken blant unge kommer av akkurat dette evinnelige maset om kontinuerlig å være der det skjer, når det skjer. Å ta strålende bilder av seg selv, chatte og respondere på tilbakemeldingene samtidig som man skal kose seg og ha det gøy der man er. I tillegg er det en påkjenning å hele tiden bli minnet om, eller informert om hvor man ikke var inkludert og hvor man ikke var invitert.
Men var egentlig presset mindre før? Var vi mindre opptatt av utseende og sosial vellykkethet? Nei det tror jeg så absolutt ikke. Men vi slapp å vite alt hele tiden.
Som familieterapeut opplever jeg ofte at folk uttrykker frustrasjon over hvor bra det virker som alle andre har det. «Alle andre virker så lykkelige og gjør så mye morsomt hele tiden.» Når jeg spør hvordan de vet dette, svarer de at de ser det på sosiale medier.
Jeg pleier jeg å si til klientene mine at når de har dårlige perioder, ikke bruk sosiale medier. Ikke kast bort tiden din til å speile deg i andres «lykke».
Sosiale medier er ikke nødvendigvis sannheten, det er den delen av sannheten folk ønsker å vise frem.
